Aktivitørfagets historie

Aktivitøren lar alle ta del i Norske tradisjoner. Foto: ScanStockPhoto, Ståle Edstrøm.

Starten på aktivitørfaget skriver seg fra mellomkrigsårene, da noen ansatte ved institusjoner i psykisk helsevern fant ut at pasientene fikk det mye bedre når de hadde aktiviteter å holde på med. Ideen spredde seg raskt til sanatorier for tuberkulosepasienter. Pasientene på slike institusjoner var der i lengre tid, gjerne flere år. Etter hvert ble begrepet arbeidsterapi tatt i bruk, og aktivitetene var for det meste trivselsaktiviteter. Personene som tok seg av aktiviseringen, ble kalt arbeidsterapeuter, og de fikk sin egen utdanning i Norge i 1952.

Arbeidsterapeutene satte aktiviseringen mer i system, og aktivitetene ble dermed sett på som en del av behandlingen. Målet var å bedre eller vedlikeholde pasientenes funksjonsnivå ved hjelp av aktivitetene. Å drive med målrettet aktivisering krevde flere ansatte, og det ble tilsatt assistenter som ofte ble kalt arbeidsterapeut uten utdanning.

Arbeidsterapeutene tok etter hvert ansvar for tilpassing og utprøving av hjelpemidler, og de fikk mindre tid til å drive med aktiviteter. Noen måtte derfor ta over ansvaret for aktiviseringen, og det ble assistentene uten utdanning. Med det selvstendige ansvaret for aktivitetene fulgte det også et behov for faglig kunnskap om aktiviteter og om de forskjellige brukergruppene. Det ble et ønske om en formell utdanning for denne gruppen.

I løpet av 1960-tallet ble det satt i gang utdanning for instruktører og kurs for aktivitører, men utdanningene og kursene var ikke de samme for hele landet. I 1974 ble det det laget læreplaner for en aktivitørlinje, og de ble godkjent i 1975. Norge hadde nå fått en godkjent utdanning for aktivitører som var lik for hele landet, og aktivitør ble en yrkesbetegnelse.

Arbeidsterapeututdannelsen ble i 1974 treårig, og året etter skiftet stillingsbetegnelsen til ergoterapeut. Det er fortsatt sterke bånd mellom ergoterapeuter og aktivitører, og det ser vi gjerne gjennom et tett samarbeid om tilvenning til ulike hjelpemiddel eller opptrening i ADL-funksjoner. For begge yrkesgruppene er tilrettelegging for mestring et viktig utgangspunkt for jobben som gjøres.

Aktivitørfaget ble godkjent som lærefag 8. mai 1995, med to år i skole og to år i bedrift.

Aktivitøropplæringen i skole har vært under avdeling Design og Håndverk. Fra august 2019 blir opplæringen lagt under Helse og Oppvekst.